Umulige drømmer

Å om jeg bare var så sterk som jeg ønsker. Om jeg bare hadde mer gå-på-vilje. Om jeg bare klarte å alltid gå med hevet hode og rette skuldre med et smil om munnen. Om jeg bare klarte å fullføre alle drømmene og tankene jeg har i hodet mitt. Om jeg bare hadde klart å stå på egne bein uten å føle de blir slått vekk under meg ved tanken på deg.

Jeg klarer å forme setninger, tanker, følelser og drømmer. Problemet er å fullføre. Jeg skriver om en tro på noe større, noe sterkere, noe mektigere enn jeg noen gang kommer til å bli. Om noe som alltid vil redde meg, noe som jeg setter all min lit til. Jeg skriver at troen på Han, redder meg fra å gå under. Og det er sant. Men, jeg er jo et menneske. Et enslig menneske som prøver å komme seg vekk fra følelsen av å være alene. Jeg har venner, mange venner. Allikevel kommer følelsen som svir. Følelsen av å ikke være bra nok, ikke være kul nok, ikke se bra nok ut, ikke være verdt så mye som andre, ikke klare noe som betyr noe. Jeg er så lei de tankene.

Jeg ønsker virkelig en følelse av å være bra nok. En følelse av å være elsket akkurat slik jeg er. En slik følelse som kan vare. Er sliten. Sliten av å prøve å prestere! Om ikke Gud bare kunne gjort noe drastisk i livet mitt snart! Men det er som det står skrevet; i Hans tid, ikke min. Så jeg får bare vente, og stole på at Han vet hva og når jeg trenger noe mest.

Skulle ønske jeg kunne få ett ønske oppfylt. Bare ett. Det er ikke tvil om hva jeg ville ønsket. Men det er bare håp og drømmer alt sammen. Herre, ta denne kvelden og gjør den til en kveld jeg kan huske med glede. La meg slippe tunge tanker og umulige drømmer, fyll meg med din fred og visshet om at alt vil ordne seg, til slutt. La meg få hvile i deg.