Å tro at en kan?

«Problemer er til for å løses». 

Alle har hørt det, og de fleste bruker det en eller annen gang i løpet av livet. Jeg vet ikke med deg, men jeg syns egentlig det kan være litt vanskelig å skulle se positivt på utfordringer og problemer. Å skulle løse problemer på strak arm, uten et snev av tvil.

«Ikke bekymre deg for morgendagen. La det være en dag for seg selv. Hver dag er noe eget. - En mulighet til å glede seg».

Jeg vet hvertfall at jeg kan bli flinkere på å ikke bekymre meg for morgendagen, og alt den bringer med seg. Praksis som må gjennomføres, lekser som må gjøres, eksamener som må leses til, problemer som må løses, timeplaner som må gå opp, tester som må beståes. Det er definitivt overkommelig. Likevel skremmer det meg.

«Lev hver dag med en holdning til deg selv, og omgivelsene, som sier; dette går bra! Ikke noe problem!»

Å tørre å leve i øyeblikket. Det må være en av mine største drømmer akkurat nå. Ikke det at jeg aldri gjør det, men å gjøre det mer. Å nyte de små og store øyeblikkene som utgjør dagene, ukene, livet. Å møte det som måtte komme, med en iver etter å nyte hvert minutt, og med en tanke om at det går bra.

«Vi har fått ett liv her på jorden. Ikke la det livet bli en eneste stor bekymring. Nyt det!»

Jeg ønsker ikke i en alder av 60 år, å angre på at jeg bekymret meg for mye. Bare for å poengtere en viktig side; så kan det å være bekymret være noe bra. Det er jo en følelse som skal fortelle deg om noe er lurt å gjennomføre eller om det er smartest å ligge unna. Men alt med måte. Jeg vil ikke la frykten for at det kan gå galt, hindre meg gang på gang. Da tror jeg man kan tape mye, og gå glipp av mange gode opplevelser. Tør å nyte livet litt ekstra! Og hopp litt ut i nytt terreng uten å kanskje helt vite konsekvensene av det. Kjenn den gleden av å gjøre noe du aldri før har prøvd...

«Tillat deg selv å tro!»

Tro at du kan! For det er det som er sant. Du kan. Gjør ditt beste! Og går det ikke, så møt neste utfordring med samme tro. Det kommer til å gå! Livet er for kort til å vike unna utfordringer og vanskelige oppgaver. Rett ryggen, smil og tør å tro at du kan klare det! Gud elsker å se oss ta nye skritt. Han elsker å se oss møte utfordringer i troen på at det går! Når det måtte en Gud til for å skape noe så bra som deg ;-) , ikke trykk deg selv ned og dermed gå glipp av mulighetene til å vokse, til å oppleve noe nytt og spennende. Og ikke minst; oppleve følelsen av å mestre noe som ved første øyekast virket umulig, men som ved en nærmere kikk definitivt var mulig. Tillat deg selv å tro at du kan! Du vil nok bli overrasket over hva du egentlig er istand til å mestre ;)

Deilige sommer...

Sommer er helt fantastisk! Er det èn tid på året hvor jeg virkelig koser meg og nyter livet, er det på sommern. Dagene er lange, været er (i hvertfall ofte) bra og livet er generelt litt lysere!

Sommeren er til for å nytes.. Og det har Elise og jeg gjort i dag. Heidi, Elise og jeg koste oss først med kake, is, moreller, kaffe... Og så dro Elise og jeg på et lite eventyr. Elsker å finne på ting sent på kvelden!! Uansett. Legger ut noen bilder fra kvelden. Rett og slett fordi den var fantastisk :)

Familien O`Leary-Vedvik

Haha :)

Små barn leker best....

..og en god latter forlenger livet!!

Elises kunsthopp

Jeg klarte det ikke helt.. som vanlig.. haha

JESSNES!!!!

Art..

Årets første bad i Mjøsa!!

Helt nydelig. (Haha, noen pinlige øyeblikk den kvelden. Men shit dau. Man lever bare en gang).

"Det vesentlige ved lykken er ikke rikdom og nytelse, men aktivitet, den fri utfoldelsen av evner, samt vennskap med gode mennesker."

Bare nåde..

Joh. 1:16

Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.

Snakket litt med en klok dame, som betyr veldig mye for meg, her om dagen. Og hun minnet meg på noe jeg vet så veldig godt, men som jeg kanskje kan glemme litt noen ganger.

Når jeg snakker om hvor godt det er å være kristen, hvor alt jeg har og får, er av nåde. At jeg som menneske kan feile, si noe jeg ikke burde sagt eller gå feil vei noen ganger. Og likevel finne nåde hos Pappa. Når jeg snakker om alt dette... Vel, da merker jeg hvor heldig jeg er. Jeg får alltid en ny sjanse. Og om jeg gjør noe litt dumt, så snur ikke Pappa ryggen til og sier: Hah. Se der du. Ja, nå kan du bare klare deg selv, jenta mi. Jeg ga deg faktisk to sjanser. Så nå er det nok slutt på hjelp fra denne kanten! Nei... Han gjør det stikk motsatte. Han smiler til meg, strekker hånda ut, og han trenger ikke si det en gang. - For jeg vet Han gir meg en ny sjanse.

Og, når jeg får dette så lett. Så er vel egentlig det minste jeg kan gjøre, å gi mennesker jeg møter en ny sjanse også. Jeg tror det gjelder ganske mange av oss. Vi tar gjerne imot nåde, men å vise det videre er noe vanskeligere. Første gang går greit. Andre gang ok. Tredje gang kan det til nøds funke. Fjerde gang... Nei. Nå bør det vel holde.

Men når jeg tenker over dette... Så utrolig dumt det høres ut! Hvem er jeg, som kan bestemme når et menneske har feilet nok ganger til at det ikke fortjener enda en ny sjanse? Og hvis jeg selv var i samme situasjon, ville ikke jeg håpet på, og ønsket, en ny sjanse?

Vi er mennesker. Vi gjør feil. Og selv om vi lærer av feilene, kan vi, faktisk, gjøre de samme feilene igjen. Det er slik vi er. Men kanskje desto viktigere er det å se på hverandre, og backe hverandre opp. Oppmuntre og støtte, istede for å møte med "hva var det jeg sa?" og en kald skulder. For ofte, når en gjør noe feil, vet en det selv. Og å bli møtt med en moralpreken da, er ikke alltid så greit.

"Du brukte ingen dramatiske fakter, kom ikke med en alvorlig skjennepreken... - Du lagde ganske enkelt te og hentet kakeboksen."

Det er ikke det at vi aldri skal rettlede hverandre, om vi går feil. Eller si ifra om noe ikke er helt OK. Men, noen ganger tror jeg det aller beste er, som det står over, å bare møte mennesket med ro og medfølelse. Og la det mennesket få være ekte. Sårbar. Uten å bli kasta på dør eller bli møtt med skjennepreken.

Vi lever, beveger oss og er til, ved bare nåde. Og jeg vet hvertfall at jeg selv trenger ny nåde hver dag... Så, må du hjelpe meg, Pappa, å vise den samme nåden du viser meg, mot menneskene jeg møter. Møte mennesker med kjærlighet og omsorg. Se mennesker, og møte dem, slik Du gjør.

På Pappas fang

Har akkurat vært på sørlandet med klassen. Helt fantastisk... Naturen. Menneskene. Atmosfæren. Sørlandet er faktisk helt nydelig. Og her er en liten smakebit av hva jeg fikk være med på, sammen med Gud.

Iløpet av uka har vi hatt møter på kveldene. Og èn av disse kveldene, da jeg satt og snakket med Pappa, begynte jeg å tenke igjen. På hvordan Gud er mot meg. Hvordan Han møter meg. For, samtidig som jeg vet at Gud er konstant, uforanderlig. Og dermed uforanderlig mot meg. Så vet jeg også hvordan mennesker kan bli, om jeg gjør noe galt, eller sier noe feil. Så tanken på at Gud er den samme, uansett, kan bli litt uforståelig noen ganger.

Men denne gangen, la jeg enkelt og greit vekk de tankene. Istede begynte jeg å takke. Takke for at Han er den Han er. At Han aldri forandrer seg. Og for at samme hva jeg gjør, kan jeg få komme til Han og kjenne at Han tar vare på meg. At Han omslutter meg. At Han setter meg på fanget Sitt, og gir meg den freden jeg bare kan få ett sted; Hos Pappa. Og mens jeg satt der, kom det noen ord. Ord som kan beskrive noe av det jeg fikk kjenne på den kvelden. Tenkte jeg kunne skrive dem her. Er litt klisjé, I know. Men, likevel liker jeg det. For Gud er så stor. Så veldig stor. Og likevel så nær at jeg kan få sitte på fanget Hans. Og bare kjenne at jeg er elsket.

På Pappas fang

så trygt, så godt

bare der, ja, bare der

jeg fullkommen fred vil finne

Din godhet mot meg

Din nåde for meg

alt så stort

så uendelig stort

og alt dette fordi jeg er meg

og jeg er den Du elsker

Å om det kunne beskrives

om jeg kunne forklare det med ord

Gud, du er så stor

så veldig stor

og jeg, lille jeg

får sitte hos Deg

på Pappas fang

og bare kjenne på freden

kjenne at du elsker meg

Ubetinget kjærlighet

Om du bare hadde skjønt hva det egentlig betyr at Gud elsker deg. Hva det innebærer... HAN ELSKER DEG... Alt det du er og alt det du har. Fra topp til tå. Fra innerst til ytterst. Han elsker deg, og det er INGEN TING du kan gjøre for at Han skal slutte å elske deg.

Vi mennesker bruker det ordet ganske flittig. "Å elske". Og i vår verden er det ofte betinget. Du elsker en sjokolade fordi den smaker godt. Du elsker utsikten fordi den er vakker. Du bare elsker det mennesket som tok vakta di på jobb så du fikk fri en helg. Du elsker... Vi elsker så mangt. Fordi... på grunn av...

Kanskje er det derfor vi mennesker også har lett for å stille spørsmål til Gud når Han sier Han elsker oss, ubetinget? Fordi vi er så vant til det ordet, men i vår verden er det fullt av betingelser. Ikke alltid kanskje, men veldig ofte. Det stilles krav til hvorfor noe kan elskes. Det er ofte et "på grunn av". Og om noen du elsker sårer deg, elsker du kanskje ikke det mennesket lenger.. Eller om du feiler, vil kanskje et annet menneske se på deg i et annet lys. Kanskje bytte ut ordet "jeg elsker", med "jeg liker ikke". På grunn av en feil.

Gud er ikke menneske. Vi kan ikke se for oss et perfekt menneske og tenke at "sånn er Gud". For Han er mer enn vi kan forstå. Mer enn vi kan se for oss. Og alt er godt.

Gud elsker oss. Han ELSKER oss. OSS. Og samme hvor mye du løper, samme hvor mange rustninger du kler deg med, så vil Hans kjærlighet alltid fortsette å jakte deg. Som piler som aldri tar slutt. Som et evig teppe over deg. Og det føles kanskje vondt. Tungt. Umulig. Fordi du vet du er et menneske med feil. I vår verden skulle det ikke være mulig å elske deg. Ikke så mye. Men i det du lar Gud øse sin godhet, sin fred og sin kjærlighet over deg, vil du kjenne hvor mye bedre det er å bare ta imot, istede for å prøve å stå imot. Istede for å prøve å finne grunner for at du ikke fortjener å bli elsket.

For Pappa elsker deg. Han elsker DEG! Helt, helt ubetinget.

Pappa, med stor P

Har akkurat lest boka Skuret, for andre gang. Det er en helt fantastisk bok.. At en historie som boka forteller om, kan gi meg så mange nye tanker og holdninger til Gud og selve Skaperverket, vår eksistens, hensikten med at vi er til... Jeg skjønner mer og mer hvor "flinke" vi mennesker er til å sette Gud i en bås, og gjøre troen på Gud om til en religion full av regler og tradisjoner. Gud er vår Pappa, og det er faktisk ikke noe han heller vil, enn å ha en relasjon med oss. Det er så lett å tenke at en skal bruke litt tid med Gud, og kanskje en klarer å sitte rolig i 30 min og lese i Bibelen og be. Men Gud vil ikke være en del av livet ditt nå og da. Han vil VÆRE livet ditt. Han er der hele tiden, og Han vil at du og jeg skal la han bli en del av alt det vi foretar oss iløpet av livet.

Tenker en del på hvordan mitt liv er sammen med Pappa. Jeg vil så gjerne at det vi mennesker så lett kan se på som overnaturlig, skal bli naturlig. For det er det livet Gud har kalt oss til å leve i. Et liv nært Han, på alle måter. Hvor det ikke er noen tradisjoner som bestemmer når jeg kan be, når jeg kan ha nattverd, hvordan jeg skal gå frem når jeg skal snakke med Han eller hvordan jeg bør lovsynge. Og hvor Hans kjærlighet er drivkraften i livet mitt. Hvor jeg lar Han elske meg, uten å tenke så mye eller føle at jeg bør gjøre en bedre jobb som kristen, men hvor jeg ved å la Han elske meg ubetinget, kan elske menneskene jeg møter. Ubetinget.

Pappa elsker meg. Og deg. Så ufattelig mye. Og samme hvor mye vi grubler på det, vil vi ikke forstå det fullt ut. For den kjærligheten Han har for oss er så perfekt. Og som barna Hans er det faktisk INGEN TING vi kan gjøre for at Han skal elske oss mindre eller mer. Han ser på deg, og FRYDER SEG over deg. Han kjenner deg, alt du har gjort og alt du kommer til å gjøre, og likevel har Han aldri vært skuffet over deg. Aldri. Han bare elsker deg. Med en perfekt og evig kjærlighet. Om du tror det eller ikke, så kan ikke det forandre noe. For det er et faktum. En sannhet vi ikke kan forandre på.

Så, ikke la livet med Gud bli en rekke begrensninger, en liste over alt du kan gjøre og ikke kan gjøre. Ikke la feil du gjør, hindre deg i å kunne være med Gud. Ikke tro at Pappa er opptatt av at du skal leve et så perfekt liv som mulig, eller at du skal være høytidelig i møte med Han. Han vil at du skal komme til Han som den du er, så Han kan møte deg, den virkelige deg.

Tør å la Pappa elske deg. Tør å la Han virke i deg, med alt Han har for deg. Pappa har så uendelig mye for deg, så mye godt. Bare ta steget og la Gud møte deg. La Han ta deg med til verdenen som venter, full av vakre skatter som bare er til for at du skal få nyte dem.

Å elske livet

Denne uka var DEVOTEDklassen + UTklassen (+ stab) på hyttetur. Turen gikk til Hjartdal, et fantastisk sted med nydelig natur! Temaet på bibelskolen denne perioden er Den Hellige Ånd, og dette skulle vi også ha i fokus på turen. Er alltid så koselig på hytteturer, så hadde nok av gode forventninger i forkant, til både det sosiale og åndelige.

Kort fortalt fra det sosiale, gjorde vi alt fra å sitte ned og spille kort til å gå tur og grille pølser. Ba for og med hverandre, pratet om alt og ingenting, spiste god mat, tulla (masse, hehe), og hadde det egentlig helt fantastisk! Er en utrolig herlig gjeng :)

Men det jeg egentlig ville fortelle om, var et bilde jeg fikk den siste kvelden. Vi ble bedt om å lukke øynene og spørre Gud om det var noe Han ville vise oss/gi til oss. Jeg gjorde det, og så for meg masse barn. Tenkte dette ikke var noe spesielt. Jeg er jo glad i barn, så det kunne jo ha noe med min relasjon til dem å gjøre, eller som jeg tenkte; bare mine egne tanker og bilder. Men etter litt gikk bildet over til å være masse barn som lekte på en lekeplass. Det var jo et hyggelig bilde det også, men jeg skjønte fortsatt ikke helt hvordan det skulle være noe Gud ville vise meg.

Men så så jeg meg selv i bildet. Og det var da jeg skjønte at det ikke var barna på lekeplassen som var bildet jeg skulle få, det var meg. Lekende på lekeplassen, som et barn. Jeg så meg selv huske på et lekestativ, hvor Jesus dytta fart. Jeg så meg selv skli ned sklia, klatre i stativene, ballansere på stativet mens Jesus holdt meg i hånda. Og det var da hele bildet ble klart for meg. Hva jeg tror Gud ville vise meg.

Lenge har mitt liv inneholdt mye tunge tanker. Mye kjipe følelser. I det hele tatt har jeg følt at den før så smilende og lattermilde Ane Maria, har vært langt borte. Og jeg har sett lenge etter den dagen hvor den "perioden" skulle bli helt borte. Og det var egentlig det jeg følte Gud ville si til meg den kvelden, med det bildet. At jeg har en ny tid foran meg. En tid hvor jeg skal få leke, smile, le, og bare ELSKE livet! Sammen med Jesus!

Var utrolig herlig, og jeg tror det er noe alle kan ta til seg! Nyt livet, nyt dagene! Lek, le, ha det gøy!! Gud elsker å se barna sine være lykkelige! Og Han elsker det når vi elsker livet, det livet som Han har gitt oss!

- Ane Maria