Som kristen tror ikke jeg at livet blir en dans på roser, ikke mer enn om jeg ikke hadde vært en kristen. Livet vil alltid bestå av det gode og det vonde. Og iblant skulle jeg nok ønske at jeg kunne få hoppe over noen nedturer. Men sånn funker det ikke. Som regel hvertfall.
Har tenkt en del på dette i det siste. At det handler ikke om at Gud skal løfte oss over eller utenom prøvelsene, skuffelsene eller de tøffe periodene. Men Gud vil lede oss gjennom. Han kan gi oss den styrken og utholdenheten vi trenger for å komme oss til den andre siden. For å komme oss dit hvor ting blir bra, og kanskje enda bedre enn det var tidligere.
I praksis har jeg hvertfall fått erfare dette i det siste. En periode nå nylig føltes det som om velsignelsene kom på samlebånd, og jeg kunne si at livet mitt var deilig å leve. En ting førte til en annen, og ting klaffet på en måte som var helt perfekt. På en måte som gjorde meg overbevist om at Gud hadde mye med dette å gjøre. Jeg følte meg så velsignet og glad. Så skjedde det noe som senket meg litt fra den høye hesten, jeg fikk en i fleisen kan man si. Og jeg skjønte ingen ting. For her hadde Gud velsigna meg med noe jeg anså som perfekt, toppen av kransekaka, så mister jeg det. Jeg forstod ikke hvordan dette skulle ordnes.
Fra jeg var liten har jeg lært å be. Be om alt, og takke for at Gud har kontroll og at Han vet best. Det skal sies at det ikke alltid føles naturlig å takke når ting ikke går helt riktig vei, men jeg gjorde det, og midt i prosessene ba jeg også om styrke og visdom til å gjøre det som var riktig å gjøre. Jeg ville virkelig se hvor Gud ville videre med dette.
Og nå, helt plutselig, midt i mye tanker om videre planer, viser Gud meg en ny vei. Og jeg som ikke trodde denne ene tingen kunne bli mer perfekt da ting var bra, må innrømme at løsningen som nå oppstod, kanskje er hakket bedre. Jeg trodde det jeg hadde fått noen uker tidligere var perfekt, så forsvinner det, og det skjer noe som er enda mer perfekt. Da må jeg bare tenke: hvordan gjør du det her, Gud??
Gud lot ikke meg hoppe over den lille dumpen her. Og jeg aner ikke hvorfor ting ble som det ble. Men jeg er overbevist om at Han både ga meg utholdenhet og visdom til å ta de valgene som skulle til for at jeg skulle få ta del i den nye gode løsningen. Gud svikter aldri! Jeg må bare lære meg å forstå det. Det er vel noe vi alle må lære oss å stole på, igjen og igjen. Gud er der, Han har kontroll. Så våg å gi Han det livet ditt er fylt av, så vil Han lede deg og vise deg det nye når tiden er inne.
Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter. (Jesaja 58:11)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar