På Pappas fang

Har akkurat vært på sørlandet med klassen. Helt fantastisk... Naturen. Menneskene. Atmosfæren. Sørlandet er faktisk helt nydelig. Og her er en liten smakebit av hva jeg fikk være med på, sammen med Gud.

Iløpet av uka har vi hatt møter på kveldene. Og èn av disse kveldene, da jeg satt og snakket med Pappa, begynte jeg å tenke igjen. På hvordan Gud er mot meg. Hvordan Han møter meg. For, samtidig som jeg vet at Gud er konstant, uforanderlig. Og dermed uforanderlig mot meg. Så vet jeg også hvordan mennesker kan bli, om jeg gjør noe galt, eller sier noe feil. Så tanken på at Gud er den samme, uansett, kan bli litt uforståelig noen ganger.

Men denne gangen, la jeg enkelt og greit vekk de tankene. Istede begynte jeg å takke. Takke for at Han er den Han er. At Han aldri forandrer seg. Og for at samme hva jeg gjør, kan jeg få komme til Han og kjenne at Han tar vare på meg. At Han omslutter meg. At Han setter meg på fanget Sitt, og gir meg den freden jeg bare kan få ett sted; Hos Pappa. Og mens jeg satt der, kom det noen ord. Ord som kan beskrive noe av det jeg fikk kjenne på den kvelden. Tenkte jeg kunne skrive dem her. Er litt klisjé, I know. Men, likevel liker jeg det. For Gud er så stor. Så veldig stor. Og likevel så nær at jeg kan få sitte på fanget Hans. Og bare kjenne at jeg er elsket.

På Pappas fang

så trygt, så godt

bare der, ja, bare der

jeg fullkommen fred vil finne

Din godhet mot meg

Din nåde for meg

alt så stort

så uendelig stort

og alt dette fordi jeg er meg

og jeg er den Du elsker

Å om det kunne beskrives

om jeg kunne forklare det med ord

Gud, du er så stor

så veldig stor

og jeg, lille jeg

får sitte hos Deg

på Pappas fang

og bare kjenne på freden

kjenne at du elsker meg