Klubbe kontra nåde?

"Focusing too much on rules and too little on grace tells people that what they do is more important than who they are."

Leste dette et sted i dag, og ofte kan dette handle om hvordan en er mot andre. At en skal behandle mennesker med nåde og omsorg, slik at mennesker skal få se at de har verdi, akkurat som de er. Samme hva slags feil de har, eller hvordan de lever livene sine.

Men i mitt tilfelle, når jeg leste dette, kom jeg til å tenke på hvordan jeg kan trekke dette inn i mitt liv, og hvordan jeg er mot meg selv. Hvordan mange mennesker er mot seg selv. For vi kan ikke alltid gjøre noe med hvordan mennesker vi omgås vil behandle oss, men vi kan gjøre noe med hvordan vi behandler oss selv.

Jeg har en lei tendens til å klandre meg selv, ofte. Jeg vil gjøre de riktige tingene, jeg vil ta de beste valgene og jeg vil se at jeg mestrer ting. Og hvis jeg failer, hvis jeg tar feil valg, har jeg så lett for å klandre meg selv. Det er så lett å rakke ned på seg selv, og gjøre seg selv mindre, og da kanskje minske ens verdi. Og jeg tror ikke jeg er den eneste som kan kjenne på det.

Vi lever i en verden med janteloven, med en omverden som stadig vil fortelle oss hvordan vi bør se ut, hvilke valg vi bør ta for fremtiden, hvordan vi bør leve som mennesker. Og jeg sier ikke at dette alltid er en dårlig ting. For jeg tror at det ofte kan føre oss på rett vei også. Men, jeg vil ikke at dette skal gjøre MEG strengere mot meg selv, på områder hvor det ikke er nødvendig.

Jeg har regler/retningslinjer for mitt eget liv. Standarder som jeg ikke vil skal rokkes. Mange av de er gode, og på mange måter hjelper de meg til å leve et liv som jeg mener er bra. Men jeg får i blant følelsen av at et par av dem er med på å hindre meg i å leve MITT LIV. Og at de har fått så stor plass i livet mitt, at om jeg går på trynet eller ikke fikser en ting, så blir jeg så sint på meg selv. Enda det kanskje ikke er nødvendig. Jeg er et menneske. Og jeg tror jeg selv, og andre, trenger å minne seg selv på det i blant. Vi er kun mennesker. Vi skal kanskje strebe etter på å være den beste utgaven av oss selv, men det trenger ikke å bety at vi må slå oss selv i hodet med en klubbe hver gang vi bommer på målet.

Så, min oppfordring til meg selv og til deg. Lev livet ditt. Våg å være menneskelig. Og ikke minst, våg å være mild mot deg selv. Til og med når du driter skikkelig på leggen. :-)