Bare nåde..

Joh. 1:16

Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.

Snakket litt med en klok dame, som betyr veldig mye for meg, her om dagen. Og hun minnet meg på noe jeg vet så veldig godt, men som jeg kanskje kan glemme litt noen ganger.

Når jeg snakker om hvor godt det er å være kristen, hvor alt jeg har og får, er av nåde. At jeg som menneske kan feile, si noe jeg ikke burde sagt eller gå feil vei noen ganger. Og likevel finne nåde hos Pappa. Når jeg snakker om alt dette... Vel, da merker jeg hvor heldig jeg er. Jeg får alltid en ny sjanse. Og om jeg gjør noe litt dumt, så snur ikke Pappa ryggen til og sier: Hah. Se der du. Ja, nå kan du bare klare deg selv, jenta mi. Jeg ga deg faktisk to sjanser. Så nå er det nok slutt på hjelp fra denne kanten! Nei... Han gjør det stikk motsatte. Han smiler til meg, strekker hånda ut, og han trenger ikke si det en gang. - For jeg vet Han gir meg en ny sjanse.

Og, når jeg får dette så lett. Så er vel egentlig det minste jeg kan gjøre, å gi mennesker jeg møter en ny sjanse også. Jeg tror det gjelder ganske mange av oss. Vi tar gjerne imot nåde, men å vise det videre er noe vanskeligere. Første gang går greit. Andre gang ok. Tredje gang kan det til nøds funke. Fjerde gang... Nei. Nå bør det vel holde.

Men når jeg tenker over dette... Så utrolig dumt det høres ut! Hvem er jeg, som kan bestemme når et menneske har feilet nok ganger til at det ikke fortjener enda en ny sjanse? Og hvis jeg selv var i samme situasjon, ville ikke jeg håpet på, og ønsket, en ny sjanse?

Vi er mennesker. Vi gjør feil. Og selv om vi lærer av feilene, kan vi, faktisk, gjøre de samme feilene igjen. Det er slik vi er. Men kanskje desto viktigere er det å se på hverandre, og backe hverandre opp. Oppmuntre og støtte, istede for å møte med "hva var det jeg sa?" og en kald skulder. For ofte, når en gjør noe feil, vet en det selv. Og å bli møtt med en moralpreken da, er ikke alltid så greit.

"Du brukte ingen dramatiske fakter, kom ikke med en alvorlig skjennepreken... - Du lagde ganske enkelt te og hentet kakeboksen."

Det er ikke det at vi aldri skal rettlede hverandre, om vi går feil. Eller si ifra om noe ikke er helt OK. Men, noen ganger tror jeg det aller beste er, som det står over, å bare møte mennesket med ro og medfølelse. Og la det mennesket få være ekte. Sårbar. Uten å bli kasta på dør eller bli møtt med skjennepreken.

Vi lever, beveger oss og er til, ved bare nåde. Og jeg vet hvertfall at jeg selv trenger ny nåde hver dag... Så, må du hjelpe meg, Pappa, å vise den samme nåden du viser meg, mot menneskene jeg møter. Møte mennesker med kjærlighet og omsorg. Se mennesker, og møte dem, slik Du gjør.