Valg..

Det er mye som foregår for tiden. Mye som skal bestemmes, mye som må velges, mye som må tenkes over. Jeg skulle så gjerne ha stoppet tiden, stoppet alt. Det er hva jeg føler jeg trenger. Men det går ikke. Verden rundt meg fortsetter å fungere som før, fortsetter å gå videre, uten å ta hensyn til meg og hva jeg vil og trenger.

Valg er en vesentlig del av livet. Det sier jeg hele tiden, til meg selv og andre. Og jeg liker det ikke. Kanskje mest fordi jeg ikke er noe flink på det, men også fordi man vet det vil gjøre noe med livet til en. Små eller store ting, - det er noe som forandres. Det er alltid valg. Vil jeg velge å fokusere mer på skolen, vil jeg velge å ha mer fritid, vil jeg velge rød eller svart genser i dag, vil jeg velge kaffe mokka med eller uten ekstra sjokolade? De er der hele tiden. Dag ut og dag inn. Og jeg har to muligheter; ta et valg eller løpe fra dem. Jeg har alltid vært opptatt av andres meninger, hva andre mener om alt jeg foretar meg. Og noen ganger er kanskje ikke det så dumt, men i det store og hele tror jeg man tar det mest riktige valget når man følger egne erfaringer, meninger og ens egen magefølelse.

Gjennom livet kommer mange prøvelser og opplevelser man helst ville levd foruten. Det kan såre oss, ødelegge oss eller gjøre livene våre vanskelige å leve. Det er her jeg må ta valg. Skal jeg velge å leve livet videre, med fokuset rettet på Herren og hva Han har for meg. Eller skal jeg sette meg ned, begrave meg i egne tanker og ikke orke å reise meg igjen? Etter ting som har skjedd de siste 5 månedene har jeg måttet ta en del valg, store og små. Og det er så lett å ville legge seg ned og vente på at livet skal ta slutt. Så lett å gi opp. Men hva hjelper det? Hva hjelper det om jeg drømmer om et liv der ingen ting av det som har skjedd siste tiden, er en realitet? Hva hjelper det om jeg drømmer om en fremtid hvor Isak er i live? Hva hjelper det om jeg håper, ønsker og tenker på et liv hvor alt er som før? Det er ikke realiteten.

Det er vanskelig. Kjempevanskelig. Og jeg sliter selv veldig med det. Å rette fokuset på noe annet enn alt det vonde som har skjedd. Det er så vanskelig. Å klare å gi slipp på det hele. Det føles umulig. Men jeg håper og tror jeg etter hvert kan klare det. Klare å legge ting bak meg, se fremover og håpe på et liv hvor ikke alt føles urettferdig og uforståelig. Å velge å ta livet tilbake, det livet som har føltes så langt borte så alt for lenge. Å velge å tørre å ta et steg videre, og stole på at det finnes en som har full kontroll. Om jeg skulle falle, og bruke tid på å komme meg igjen, er det en som er tålmodig og som venter på meg til jeg er klar til å komme meg videre.