Og enda en dag var over..

Jeg har bestemt meg for å skrive litt mer her, i og med at jeg fant ut at det faktisk er én som leser.. Hehe :) Ikke at noen MÅ lese, er litt godt å bare få ut litt frustrasjon/glede på et eller annet i blant og.

Jeg kan jo si først at jeg i dag har vært på cellegruppe, som var koselig og bra som alltid. :) Og vært på kafé UNO med Henriette, Morten, Rakel og Kathrine. Før jeg, Henriette, Morten og Rakel dro hjem til meg og Henriette og så film. Var koselig :)

Men selve dagen har vært en berg-og-dalbane-dag. Den startet greit med skole.. Skole var greit i dag. Jeg forstod alt, også i matten faktisk. Da ble jeg motivert til å fortsette :) Dagen fortsatte ikke fullt så bra.. Jeg var alene hjemme og fikk tid til å tenke igjen.. Jeg fikk tid til å gå igjennom samtaler for meg selv.. Jeg høres gal ut. Men noen ganger, om jeg vil ta en seriøs samtale med noen som kanskje har gjort noe mot meg, kan jeg ta samtalen i hodet mitt og så er jeg rolig ang det igjen. Så slipper jeg å bli irritert på noen eller si for mye.. Men det er bare så mye for tiden som gjør meg utslitt. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre lenger. Føler jeg har mistet fotfeste for ene foten. Og når jeg mister fotfeste for noe, som går over lang tid, blir det vanskelig å få fotfeste for noe som helst. Man føler man lever, men man får ikke noe ut av livet.

Jeg skulle ønske jeg fikk noe konkret inn i livet mitt igjen. Noe jeg kunne stole fullt og helt på, noe som ikke ville svikte, noe jeg kunne regne med og være meg selv med. Det betyr så mye å ha nære, gode venner. Det er noe jeg setter høyt i livet. Men nå vet jeg liksom ikke lenger. Det håpet om å få en god venn som han jeg hadde en gang igjen, blir liksom borte.. Jeg prøver desperat å holde det igjen, vil ikke miste troen på at det kan dukke opp noen. Og noen dager går det ganske greit, man møter mennesker, bra mennesker, og tenker at det faktisk er mulig å finne flere som Isak, mennesker med bra sider og kvaliteter. Men de dagene hvor ting går nedover, er det nesten umulig å holde fast på det. Og det er de dagene jeg ikke liker.. Er så kjedelig å sitte alene med sånne tanker.. For ved de stundene hvor man føler seg mest ensom og alene, og skulle gitt så mye for en god venn å dele alt med, innser man at den som burde og ville vært der og trøstet en, er grunnen for at du trenger å bli trøstet. Dilemma det der.

Det er så mange tanker, så mange spørsmål, så mange ønsker som svirrer rundt i hodet mitt. Så mye som ikke burde vært der, men som er der. Ting som gjør meg usikker på meg selv, usikker på livet, usikker på alt. Men det er da jeg er glad jeg har Herren. Han vet hvordan jeg har det, jeg trenger ikke forklare noe for Han, for Han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Her er noe som hjelper meg i blant, og som kanskje kan hjelpe andre. Det er oppløftende og fullt av løfter fra Han som er alt, vet alt og kan klare alt.

Du sier: Det er umulig.
Gud sier: Alt er mulig (Luk 18:27 )
Du sier: Jeg er for trøtt
Gud sier: Jeg vil gi deg hvile ( Matt 11:28-30 )
Du sier: Ingen elsker meg
Gud sier: Jeg elsker deg ( Joh 3:16 og 3:34 )
Du sier: Jeg orker ikke mer
Gud sier: Min nåde er deg nok ( 2. Kor 12:9 og Salme 91:18 )
Du sier: Jeg ser ikke veien
Gud sier: Jeg vil lede dine steg ( Ordspr. 3:56 )
Du sier: Jeg kan ikke
Gud sier: Du kan gjøre alt( Fil 4:13 )
Du sier: Jeg kan ikke
Gud sier: Jeg kan ( 2. Kor 9:8 )
Du sier: Det er ikke verdt bryet
Gud sier: Det vil bli verdt det ( Rom 8:28 )
Du sier: Jeg kan ikke tilgi meg selv
Gud sier: Jeg tilgir deg ( 1. Joh 1:4 og Rom 8:1 )
Du sier: Jeg er trøtt
Gud sier: Jeg har ikke gitt deg motløshetens ånd ( 2. Tim 1:7 )
Du sier: Jeg makter ikke
Gud sier: Jeg vil gi deg alt du trenger ( Fil 4:4 )
Du sier: Jeg er engstelig og frustrert
Gud sier: Legg alle dine byrder på meg ( 1. Pet 5:7 )
Du sier: Jeg er ikke smart nok
Gud sier: Jeg vil gi deg visdom ( 1. Kor 1:30 )
Du sier: Jeg føler meg så ensom
Gud sier: Jeg vil aldri forlate deg ( Hebr 1:5 )