Sykt perfekt

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. 

Det gjør meg trist å høre om jenter som ser seg i speilet, og som ikke klarer å finne èn ting de er fornøyde med ved seg selv. Det gjør meg trist når jeg gir komplimenter til venninner for hvor vakre de er uten all sminken - og så klarer de ikke tro meg. Det gjør meg trist når jenter i alt for ung alder bygger all selvbilde på hvor mange som liker profilbildet de akkurat la ut. Det gjør meg trist når jenter må legge ut X antall bilder av seg selv i løpet av en dag, bare for å vise verden at de er til. 

Jeg sier ikke at jeg aldri ser ting ved meg selv jeg ikke er helt fornøyd med. Jeg sier ikke at jeg aldri har hatt lyst til å legge ut et bilde av meg selv for å få noen likes å leve på. Jeg sier ikke at jeg aldri tenker om meg selv at jeg ikke er bra nok. Men når negative og vonde tanker om seg selv, går ut over livskvalitet, helse, troen på seg selv, tryggheten.. At en aldri våger å gå ut uten sminke. At en aldri vil vise verden sine feil og mangler. At en aldri vil vise menneskene rundt seg hvem man egentlig er. Da blir det bare trist. 

Jeg er en perfeksjonist. Til tider en kontrollfreak. Og kanskje tilhører jeg den gruppen som man sier har "flink-pike-syndromet". For en tid tilbake fikk jeg kjenne på hva det vil si å gå på en smell. Jeg trodde ikke det skulle skje med meg, for jeg hadde jo kontroll. Men det skjedde meg. Og når man går fra å ha stålkontroll og nyte livet, til å kjempe mot egne følelser og angst. Så gjør det noe med en. 

Har lenge tenkt på hvordan jenter i dag vokser opp, hvordan de lærer å se på seg selv. Og når jeg i kveld så en liten stund på programmet "sykt perfekt", klarte jeg ikke å la være å si noe. For det er så trist! Det er så tragisk, at så mange FLOTTE, VAKRE, SMARTE jenter i landet vårt sliter med eget selvbilde, sliter med troen på seg selv, sliter med å se det vakre i seg selv!! Og det er tragisk at så mange jenter opplever et press (og som også legger press på seg selv) om å leve perfekt, og gjøre alt for mye, alt for perfekt. Til livsgnisten er presset ut, bit for bit, dråpe for dråpe. 

Tør du gå ut uten sminke? Våger du å vise dine skavanker? Våger du å se deg i speilet, og tenke positive tanker om hvordan du ser ut? Tør du ta friheten din tilbake og ha FLERE kvelder i uka hvor du kan gjøre alt og ingenting? Våger du å søke bekreftelser hos dine nærmeste, og ikke på sosiale medier? 

Våger du å være DEG?

Om ikke, våger jeg å utfordre deg. Elsk deg selv og den du er. Og våg å være deg!

Et liv fylt av stress...

En ting jeg har tenkt på en stund, er dette med stress. Hva det kommer av, hvorfor enkelte opplever det så voldsomt i livet, hvordan bli kvitt det om det først oppstår... Av erfaring fra i vår, kan jeg si at det er en grusom opplevelse å føle seg overmannet av stress, og det er vanskelig å komme seg vekk fra det. Men hva kan man gjøre for å unngå dette uvelkomne fenomenet? Er det faktorer i vår tid som er med på å fremkalle stress, faktorer vi kan bli mer observante på?

Du trenger ikke alltid ha kontroll på hva som skal skje i morgen..

I morgen, neste uke, neste år, når du blir pensjonist... Jeg har ihvertfall et stort behov etter å ha kontroll på alt. Jeg tenker mye på konsekvenser, mulige utfall og hvilke retninger som vil føre til hva. Dette gjør at jeg ofte bekymrer meg unødvendig mye for fremtiden og det den måtte inneholde. Og dette tror jeg kan være med å skape stress. Når jeg prøver å få full kontroll over noe rett og slett jeg ikke kan styre i dag. 

Du trenger ikke gjøre alt, og alt perfekt..

Jeg får ofte følelsen av at dagens mennesker skal bli gode i alt, takle alt, prestere i alt og kunne alt. Og helst gjøre alt dette perfekt. Aller helst skal du ha en perfekt kropp, godt betalt jobb, være aktiv med trening, delta i frivillig tjeneste, være A-eleven på skolen, være en perfekt venn (som aldri har det kjipt) og du skal midt oppe i dette være aktiv på alle mulige sosiale medier og holde deg oppdatert på alt og alle. Vel, i vår hadde jeg alt for mye jeg skulle rekke over. Og alt jeg fylte hverdagen min med, skapte en stressreaksjon hos meg. Også kalt angst. Jeg så det ikke selv, men jeg skulle prioritert bedre hva som fikk plass i livet mitt. Alt trenger ikke være like viktig alltid. Du trenger ikke ha den perfekte kroppen eller være den beste på fotballbanen for å ha et godt liv. Stress ned! Pust ut! Sett deg ned, og kjenn hvor godt det er å bare være til. Uten å måtte gjøre noe. 

Du trenger ikke være så streng mot deg selv..

Jeg er det alt for ofte. Og veldig ofte helt unødvendig. Jeg forventer så mye av meg selv, at jeg på et visst punkt er nødt til å kjenne på skuffelse. Jeg har ikke lov til å feile, ta feil valg, ikke mestre noe jeg prøver på og jeg skal aller helst takle alt på en gang. Jeg skal ikke være til bry for noen og jeg skal ha det bra, hele tiden. Når jeg tenker på dette, blir jeg så oppgitt. For dette er jo helt urealistisk. Tenk om vi alle kunne forvente litt mindre av oss selv. Ikke at vi ikke skal gjøre vårt beste, men akseptere at vi er mennesker. Med feil, med mangler, med en dårlig dag.. Du er kun et menneske! Hvis du feiler, vel, så er det helt ok! Det er ikke verdens undergang, og det gjør deg ikke til et dårligere menneske!

Vi lever i et samfunn som forventer mye av oss, og det er stadig et press om å bli et bedre og mer vellykket menneske. Men vi har fått ett liv - la oss leve det! Velg å ikke fylle livet ditt til randen av forpliktelser og oppgaver, velg å ikke gjøre noe hele tiden! Og gi deg selv en pause fra presset.. Og om det handler om å kutte ut sosiale medier for en stund, slutte å følge mennesker på instagram som får deg til å føle deg mislykka eller å gjøre hverdagen din mer fri... Det vet kun du. Men la hvilepulsen bli en naturlig del av hverdagen din. Uten presset, uten følelsen av å måtte gjøre noe... Uten stresset. :-) 

(Og det skal sies, ironisk nok.. At jeg lenge prøvde å få til en perfekt tekst, med de rette formuleringene. Satt her i en time og pirket, så leste jeg gjennom og innså hva jeg faktisk drev med. Haha, vi har alle våre kamper...)

Alt ordner seg...

Vi hører det hele tiden. "Bare vent, alt kommer til å ordne seg. Alt vil bli bra..."

I blant, når jeg hører det, kan jeg ikke annet enn å smile ironisk, rulle med øynene og sukke dypt. Fordi jeg skjønner at de ikke skjønner. Jeg vet noe de ikke vet. Tydeligvis.

Vel, jeg må innrømme at så mange av de gangene er det jeg som har tatt feil. Jeg visste ikke det de visste. Jeg skjønte ikke at de faktisk skjønte. Jeg forstod ikke at de så lenger enn jeg så.

Noen ganger kan vi være så langt nede, eller i så dype tanker, at vi selv ikke klarer å tenke eller se ting på en realistisk måte. Slik vi ser verden, så umulig og problematisk, kanskje helt mørk. Det er ikke alltid slik det er. Kanskje for et øyeblikk, men det vil ikke vare. Og da er det godt å ha mennesker rundt en som tror ting vil bli bedre. Når vi ikke ser det selv.

Jeg har vært der, alt for mange ganger. Med små og store bekymringer og problemer. Og jeg kommer mest sannsynlig til å havne der igjen. På stedet hvor jeg selv ikke har troa på at ting blir bedre, eller at det løser seg. Hvor jeg ikke ser hvordan noe godt kan skje meg. Hvor jeg kun ser problemene, og de konsekvensene de kan få. Og når jeg havner der, vel, da er jeg så takknemlig for mennesker som våger å se lenger enn meg. Og si det til meg.

For vet du, det kommer til å ordne seg. Det gjør det. Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen. Men en dag, snart, vil det ordne seg. :-)

En evig klippe...

Jeg leste noe i Bibelen i dag. I salme 143. Og i ett av versene der står det "Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! La din gode Ånd lede meg på jevn grunn."

Jeg elsker å ha kontroll. Jeg kjenner ofte på at jeg må finne ut av den situasjonen som jeg er i. At ting hviler på mine skuldre. Mange ganger gjør dette at jeg yter det lille ekstra, eller at jeg får mer energi til å gjennomføre det jeg har begynt. Men om jeg føler jeg mister kontrollen, eller om jeg forstår at jeg ikke kan gjøre noe for å endre situasjonen, kan dette dessverre også noen ganger føre til at jeg kjenner på følelsen av misslykkethet. Eller følelsen av å ikke mestre rollen min, slik jeg burde. 

Dette er måter å reagere på, som jeg tror mange opplever på sin reise i livet. Ting går ikke som du hadde tenkt. Du må kanskje begynne forfra igjen. Og du må kanskje våge å se på situasjonen på nytt, og ta noen nye steg. Prøve å endre fokus.

Alt dette kan være ganske krevende, og noen ganger svært lite fristende å prøve på. Men midt i slike prosesser, tror jeg at om jeg våger å gi det jeg har til Gud, kan denne prosessen bli enklere. Og kanskje føre til et bedre sted, raskere.

Jeg ønsker å leve et liv som er av Guds vilje. Jeg ønsker å leve et liv hvor Gud er den som fører meg igjennom. Og i mitt liv forsøker jeg å la Gud være mitt stødige midtpunkt, som aldri forsvinner eller lar meg gå alene. I ditt liv, som kan gå opp og ned, og gi deg overraskelser på godt og vondt. Vil du la Gud lede deg igjennom? Vil du la Han vise sin gode vilje for deg?

"Stol på Herren i alle tider, for han, Herren, er en evig klippe." Jes 26:4

Å drømme stort om eget liv...

Jeg syns ofte det kan være vanskelig å se på meg selv som en person som kan utgjøre en forskjell. At jeg kan satse på noe stort, og lykkes i det. At noe jeg begynner på, kan ende med suksess. Bare tanken på å ta for meg noe litt uten om det vanlige, kan virke som en uoppnåelig prosess.

Vel, i løpet av den siste uken har jeg sett filmene Lovlig blond 1 og 2. Og jeg lærte faktisk noe av de filmene. Og du kan gjerne le, men ved siden av å forstå at det er flott å gå i rosa, lærte jeg noe av hovedpersonen, spilt av Reese Witherspoon. At det går an å utrette noe, som enkeltperson. Klart, dette er film. Og alt er mulig på film - spesielt i Hollywood. Men hvorfor tenke så smått om hva en selv kan utrette? Hvorfor ikke våge å tenke litt “Hollywood” om eget liv? Jeg skulle ihvertfall ønske jeg selv klarte å tenke sånn iblant. Tenke at ingen ting er umulig.

Det er sagt at ønsket om å lykkes må være større enn frykten for å mislykkes. Jeg tror en må tørre å legge frykten til side iblant. Glemme hva som kan gå galt eller hva som kanskje ikke vil gå som planlagt. Men velge å se på hva en selv ønsker å oppnå, hva en selv ønsker å se bli virkelighet. Om det handler om egen karriere, hjelpe en venn mot en drøm, starte et hjelpearbeid eller rett og slett si høyt hva du mener. Det du velger å utføre kan være med på å skape forandring!

I helgen var jeg på en festival kalt Get Focused, hvor unge og voksne sammen samlet inn 600 000 kr til kampen mot menneskehandel, til kampen for frihet. Tenk hvilken forskjell de pengene kan utgjøre for enkeltmennesker. Og dette begynte med at noen hadde en drøm om å gjøre en forskjell. Tenk hva DINE drømmer kan gjøre.

Vi har fått ett liv her på jorden. Og jeg vet ikke med deg, men jeg vil ikke se tilbake på livet jeg har levd og tenke på alt jeg kunne gjort. Jeg vil se tilbake på livet og være takknemlig for mulighetene jeg fikk, og stolt av at jeg ikke lot dem gå forbi uten å gripe dem.

Verden består av enkeltpersoner. Enkle individer med forskjellige evner, bakgrunner, tanker og drømmer. Tør å være deg, med dine egne drømmer og mål. Tør å tro at DU kan være en som skaper noe nytt. At du, med dine drømmer kan bety en forskjell i verden. Og om dine drømmer handler om å spille fotball på høyt nivå, fullføre en utdannelse, være en god forelder for barna dine eller om din drøm er å reise til utlandet og jobbe ved barnehjem. Så er det ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er at du tør å ta det ekstra steget - at du tør å følge drømmene dine.

Våg å drømme, ta sjanser, få en ny start.

Fremfor alt, tro på deg selv.

Fatt mot og omfavn livet

- det ligger for dine føtter.

Tid med Gud.

Som menneske har jeg en trang til å stadig få tilfredsstilt behov. Og som menneske er det ikke alltid jeg søker der jeg vil finne den sanne tilfredsstillelsen.

For meg er det naturlig å dekke søtsuget med godteri. Ensomhet med å være med venner. Behovet for nærhet med en god klem fra ei venninne. Stillhet med en film eller musikk. Og noen ganger har jeg en følelse i meg at jeg trenger noe, men hva er mer usikkert.

Jeg kan gå i dager og uker uten å helt forstå hva jeg trenger. Noen dager merker jeg nesten ikke følelsen, andre ganger blir jeg bare frustrert fordi jeg kjenner det er noe som mangler. Og likevel kan det gå lang tid før jeg gjør det jeg burde gjort for lenge siden. Det jeg vet vil gjøre noe med meg og mitt liv, på så mange måter.

- Sette meg ned og være med Gud. Pappa.

Jeg tror vi alle har behov som må tilfredsstilles på menneskelig vis. Som sult. Behov for aktivitet. Behov for hvile. Behov for kjærlighet fra mennesker rundt oss. Men jeg tror også at så mye av det vi kan føle på, bare kan tilfredsstilles av Gud. At følelser som vi kan kjenne på noen ganger, eller den følelsen av at noe mangler, bare kan fylles av Gud.

Og når jeg vet dette, så er det rart, og veldig irriterende til tider, at det så fort blir glemt. Eller nedprioritert. Men jeg vet hva litt tid med Gud kan gjøre med meg. Gud vet akkurat hva vi trenger, og hvordan vi har behov for å bli møtt. Så min oppfordring til deg; velg å sette av litt tid til Gud. Tid hvor du får være sammen med Han, og kjenne at Han åpner øynene dine for alt Han har for deg. La Gud være den du går til, om du føler du mangler noe i livet, eller bare trenger å få positiv input i hverdagen. Om det så er for 10 minutter. Jeg har aldri angret på tid jeg har brukt med Gud. Og jeg tror ikke du vil angre om du gjør det heller :-)

"Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." Apg 2:28

"Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft." Rom 15:13

Å strekke til...

August har kommet, sommeren er snart over og studenter begynner igjen på studiene.. Noen fortsetter på påbegynt studie, andre begynner på noe helt nytt. For ikke-studenter venter kanskje den gamle jobben, eller en ny jobb. Kanskje venter en høst som hjemmeværende, eller som foreløpig arbeidsledig. 

For mange av oss er det en ny høst med følelser av både spenning, nervøsitet og nysgjerrighet på det som måtte vente. 

I mitt tilfelle venter en ny periode i praksis. Jeg syns ofte det er skummelt å begynne på noe nytt, og sånn er det vel for de fleste andre også. Jeg kan fort bekymre meg for ting som kan skje, og ting som kan gå galt. Og kanskje enda oftere; jeg bekymrer meg fort for at jeg ikke skal strekke til. 

Og kanskje er det slik for mange. Å sitte med følelsen av å ikke strekke til. Om det er i ekteskapet, vennegjengen, på studiet eller i jobben. Følelsen av å ikke helt tro at en er nok for den posisjonen man er i. 

Vel, jeg tror at det å føle seg sånn i blant er ganske vanlig. Ikke så bra kanskje, men ja, ganske vanlig. Men jeg tror også at tankene i kategorien "jeg strekker ikke til", omtrent alltid er løgn. Jeg tror at i den posisjonen du er satt i, i den jobben du skal gjøre eller det faget du skal gjennomføre. Det kan du gjennomføre og klare, med glans! Det eneste som kan hindre deg, er dine egne tanker og begrensninger! Tør å tro at du kan klare det studiet du skal begynne på, den jobben du skal begynne i eller det som måtte vente deg. 

"For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom." - 2. Tim 1:7.

Så, om du gleder deg til uka som kommer, eller om du ser med nervøsitet på morgendagen. Jeg vet om en Gud som allerede er der, og som vil hjelpe deg gjennom med en stø hånd. Han vil glede seg med deg når du gleder deg, og Han vil føre deg sterkt igjennom dagen når du selv føler deg utrygg. 

Lykke til med det som måtte vente denne høsten - og du, tro at du klarer det, for du gjør det. Det er jeg helt sikker på ;-)